Om Svalbard

OM SVALBARD

Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596. Siden den gang har Svalbard gitt opphav til barske historier om fangstliv, bergverksdrift og utrolige ekspedisjoner. Historien på Svalbard er rik på tragiske hendelser, og graver er det vanligste kulturminnet. Når man skal beskrive Svalbards historie, er det vanlig å dele den i epoker knyttet til ulike typer ressursutnytting. På mange måter kan man si at Svalbard har levert ulike råvarer til Europa siden 1596.

Fangst

Nederlandske hvalfangere på Spitsbergen. Maleri av Abraham Storck (1690).

Nederlandske hvalfangere på Spitsbergen. Maleri av Abraham Storck (1690).

Den internasjonale hvalfangsten foregikk på 16- og 1700-tallet, og var motivert av gode priser på spekkolje og hvalbarder. Det var i første rekke nederlandske, britiske og tyske ekspedisjoner som deltok, og fangstselskapene hadde stor nasjonal betydning. På det meste var mer enn 300 skuter i virksomhet rundt Svalbard. Smeerenburg på nordvestkysten av Spitsbergen er den mest kjente landstasjonen. Grønlandshvalen var det mest attraktive byttedyret, og arten ble til slutt utryddet i Svalbards farvann.

Den russiske overvintringsfangsten varte fra 1700 til 1850. Fangstfolkene var pomorer fra Kvitsjøområdet, og flere enn 70 fangststasjoner er kjent fra denne perioden. Fangsten til pomorene var først og fremst basert på hvalrossprodukter.

Den norske fangsten ble intensivert da russerne reduserte sin virksomhet rundt 1850, og var i stor grad knyttet til de samme produktene som russisk fangst. Fra slutten av 1800-tallet var overvintring vanlig. Fangstmennene fartet over store områder og benyttet et nettverk av fangsthytter.

På det meste overvintret et 50-talls fangstfolk og de gjorde store innhogg i viltbestandene. Utbygging av selvskudd for isbjørn medførte en effektivisering som gikk langt utover bestandens tålegrense.

Forskning og ekspedisjoner
Fra 1850 og utover blir forskning og ekspedisjoner en viktig del av Svalbards historie. Helt fra oppdagelsen i 1596 hadde tilreisende gjort mer uformelle kartlegginger av landskap og farvann, seilingsruter og fangstressurser. Men fra rundt 1850 startet en serie med planlagte ekspedisjoner som samlet og systematiserte vitenskapelige data fra dette ytterste området i den kjente verden. Resultatene hadde betydning for forståelsen av globale problemstillinger rundt havstrømmer, geologisk historie, jordklodens eksakte form, arktiske dyr og planter, nordlys, klima, isbreer og landformer.

På grunn av Svalbards nordlige beliggenhet og gunstige isforhold, var øygruppen også et yndet utgangspunkt for ekspedisjoner som ønsket å komme først til Nordpolen. I perioden 1896-1928 var det hele ni ekspedisjoner som startet fra Svalbard i kappløpet mot polpunktet. En av de mest kjente er svenske Salomon Andreé sin ballongferd i 1897 som startet i Virgohamna. Også Roald Amundsen og italienske Umberto Nobile fløy fra Svalbard mot Nordpolen, og i 1926 fløy de sammen over Nordpolen i luftskipet «Norge». De brukte Ny-Ålesund som utgangspunkt, og der står fremdeles masten som ble brukt til å fortøye luftskipet.

Bergverk
Bergverksdriften fra rundt år 1900 var tuftet på de nye forskningsresultatene og god pris på råvarer i det nyindustrialiserte Europa. Kullreservene interesserte mest, men på Svalbard var det også kortvarig drift på fosfor, gull, zink, bly, kobber, gips og marmor. På begynnelsen av 1900-tallet var Svalbard fremdeles ingenmannsland, og starten var kaotisk. Mange tapte store penger på svulstige, men vaklevorne industrieventyr.

Kullgruvedriften er den eneste virksomheten som har holdt det gående i mer enn hundre år. Den har lagt grunnlaget for helårssamfunnene i Longyearbyen, Sveagruva, Barentsburg og Ny-Ålesund. I 1906 grunnla amerikaneren John Munroe Longyear gruvesamfunnet ved navn Longyear City, mens navnet Longyearbyen kom i bruk først i 1925. Store Norske Spitsbergen Kulkompani startet opp som privat selskap i 1916, og samme år kjøpte de eiendommene til Longyear. Senere kjøpte de området ved Sveagruva fra et svensk selskap og flere andre område.

Svalbardtraktaten ble inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelsene med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard. Traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen». Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen.

Storkobbe slapper av på et isflak. Foto: Eva Therese Jenssen.

Storkobbe slapper av på et isflak. Foto: Eva Therese Jenssen.

KLIMA

Svalbards høyarktiske beliggenhet påvirker både klima og lysforhold. Middeltemperaturen på årsbasis er minus fire grader, og midnattssol og mørketid preger årets gang. Selv om gjennomsnittstemperaturen på årsbasis er under null grader, har Svalbard et mildt klima sammenlignet med andre områder på samme breddegrad. I januar er middeltemperaturen -16°C, og i juli er den +6°C. Dersom du vil vite temperaturen på Svalbard akkurat nå, kan du sjekke Universitetssenteret på Svalbard sin værstasjon i Adventdalen utenfor Longyearbyen.

Varierende klima
Det er store klimatiske forskjeller mellom de ulike delene av øygruppen. Det varmeste og fuktigste klimaet er på vestkysten av Spitsbergen. De forholdsvis høye temperaturene kommer blant annet av at området tilføres milde luftstrømmer fra sør, og at Golfstrømmen frakter varmt havvann opp langs vestkysten hele året.

Skiftende vær
Været på Svalbard er svært skiftende. Dette skyldes i første rekke at den store vann- og varmluftstransporten sørfra møter kaldere vann og luft fra polområdene. Det skapes dermed store temperaturkontraster og mye vind. Det faller imidlertid ikke mer enn 190 mm nedbør i gjennomsnitt per år (Longyearbyen), og det er derfor vanlig å karakterisere Svalbard som arktisk ørken.

Lysforhold
Store deler av året preges av midnattssol og mørketid. I Longyearbyen er det midnattssol fra 20. april til 23. august. Midt på sommeren står sola i Longyearbyen omtrent 35° over horisonten om dagen og 11° om natten. I Longyearbyen er det skumring og mørketid flere måneder i året. Polarnatt kaller man det når det er fullstendig mørkt, og polarnatt defineres ved at sola er mer enn 6° under horisonten. I Longyearbyen varer perioden med polarnatt fra 11. november til 30. januar. På klare dager blir mørket ofte lyst opp av nordlys.

Mellageret i Ny-Ålesund i kveldssol. Foto: Eva Therese Jenssen.

Mellageret i Ny-Ålesund i kveldssol. Foto: Eva Therese Jenssen.

SVALBARDVETTREGLENE

  1. Kast ikke søppel i naturen. Etterlat ingen varige spor.
  2. Forstyrr ikke dyr og fugler. Husk at det er du som er gjesten.
  3. Plukk ikke blomster. Ta vare på mangfoldet.
  4. Ikke ødelegg eller fjern kulturminner. Alle spor etter menneskelig virksomhet fra før 1946 er fredete kulturminner.
  5. Det er forbudt å oppsøke eller tiltrekke seg isbjørn. Den kan være livsfarlig, men er også sårbar.
  6. Forlat ikke bosetningene uten egnet våpen og erfaring med hvordan du bruker det.
  7. Vis hensyn til andre.
  8. Ta kontakt med Sysselmannen dersom du skal på langtur på egen hånd. Det er meldeplikt for ferdsel over store deler av Svalbard.
  9. Sett deg inn i lover og regler for ferdsel og aktiviteter på Svalbard.
  10. I din og miljøets interesse anbefaler vi organiserte turer.

 Den usynlige turist kan ingen være – men vi ser gjerne at du prøver.

Utarbeidet av Sysselmannen på Svalbard og reiselivsnæringen